Ved inngangen til tusenårsskiftet var et hovedmål for Arendal kommune å gjenskape vekstkraften.
Hvert bystyre fra og med det som gikk av i 1999 har hatt befolkningsvekst som en sentral målsetting nedfelt i kommuneplanen.
Fylkeshovedstadens manglende vekst og utvikling var til og med et sentralt tema i fylkesplanene ved inngangen på 2000-tallet. Utgangspunktet var den betraktning at for å få en vekstkraft i Aust–Agder måtte fylkeshovedstaden ta en rolle som motor.
Befolkningsveksten i Arendal de siste ca 5 årene kan tyde på at så vel kommunens som fylkeskommunens mål er nådd. Samtidig som Arendal har vokst kraftig i denne perioden har det også vært kraftig vekst i alle 4 nabokommunene. Siste kvartal har for eksempel Tvedestrand passert 6.000 innbyggere. Det er historisk.
Nå vil selvfølgelig Grimstad, Froland og Tvedestrand, med rette, mene at veksten hos dem skyldes deres egne mange riktige valg. Fylkeskommunen har grunn til å være tilfreds med at deres plan har lykkes.
Men hva er egentlig forklaringen på at regionen vår har lykkes med å få så kraftig vekst? For eksempel har Arendal det meste av perioden vært en av kommunene med høyest arbeidsledighet i landet, og samtidig vært en av kommunene med høyest netto tilflytting!
Det er rimelig å anta at forklaringene på veksten er mange og sammensatte, men det er all mulig grunn til å glede seg over resultatet.
Vi vet at mye kan bli bedre av det kommunen har ansvar for. Selv om kommunens ansatte står på etter beste evne hver dag, og bystyret legger mye innsats i å trekke opp mål og rammevilkår, mangler det mye på at vi kan slå oss til ro med at vi har fått ut vårt potensiale.
Da er det tilfredsstillende for oss alle å se at så mange ønsker å bli boende i eller flytte til Arendal.
(Et fellestrekk ved mange av de kommunene som kommer på topp i nasjonale kåringer av beste kommune målt etter en rekke kriterier, er at de har netto fraflytting….! ).