Barna er fremtiden. Et gammelt mål for skolen som stadig siteres av godt voksne skolefolk er at skolen skal ” gjøre barna til gagns mennesker i heim og samfunn ”.
Vi opplever imidlertid stadig oftere at foreldre og skole ikke er nok til å sikre barna den oppvekst de trenger og fortjener.
Barnevernet er samfunnets redningsnett for barn som ikke har den trygghet rundt seg som trengs.
Det er alltid voksensamfunnet som svikter når barnevernet må inn i bildet. I disse situasjonene har barnevernet en meget krevende oppgave. De skal alltid velge barnets side. Ofte på bekostning av de voksne og deres interesser. Slikt kan det bli konflikter av.
For å stå best mulig rustet til å velge barneperspektivet er barnevernet gjennom lovgivningen gitt en særlig status. I all annen lovgivning som kommunene forholder seg til er myndigheten i loven lagt til bystyret. Bystyret kan så delegere myndighet til annet politisk organ eller til rådmannen. I barnevernsloven ligger myndigheten til barnevernet. Skal den ligge noe annet sted må bystyret vedta å frata barnevernet myndighet.
Lovgivers valg i denne sammenheng må forstås i lys av barnevernets spesielle oppgave i å ivareta barnet når voksensamfunnet svikter.
I mine etter hvert mange år som rådmann har jeg sett på nært hold hvilke krevende oppgaver barnevernet står i. Å skulle utøve skjønn til barnets beste i de situasjonene barnevernet er midt opp i er uhyre krevende. Og vi skal være svært glad for at vi har svært kompetente ansatte til å stå i dette krysspresset kontinuerlig.
(uttrykket i overskriften har jeg stjålet fra nylig pensjonert rådmann i Birkenes, Alf Martin Woie, og bearbeidd det litt. Han nevnte for meg en gang at ” Kommunen er innbyggerens beste venn, av og til den eneste ”. Godt motto for alle oss som er en del av den store kommunebevegelsen… ).